Mikkel Myhr så muligheter i tekstilindustrien og bestemte seg for å starte sin egen ullvarefabrikk. Beliggenheten ble ved sjøen ved en bekk som ga tilgang til vannkraft som kunne drive maskinene. Fabrikken sto klar i 1898.

Den første tida ble maskinene drevet av egen vannkraft, turbin og drivreimer. Fabrikken ble først koblet på det offentlige strømnettet i 1921. Strømmen gikk da til elektrisk lys, mens maskinene ble drevet uten elektrisitet frem til 1950-60-talet.

I starten var det mye sesongarbeid og arbeidere kombinerte fabrikkarbeid med små gårdsbruk og fiske.

Myhr kjøpte ull fra lokale bønder, som kom roende til fabrikken med ull fra egne dyr og bytta den mot varer. På den tida produserte fabrikken strikkegarn, vevgarn, ulltepper og vadmel, og de hadde også et eget veveri.

Bøndene klipte sauene om våren og om høsten, noe som ga mest produksjon på høst og vinter, og mindre på vår og sommer.

Disse tiårene er preget av hardt arbeid i en usikker og svingende nasjonal og internasjonal økonomi.

Dette er også tiårne der arbeidere sine rettigheter kommer i fokus i Norge. Lønnsutvikling og ferie blir tema.

I 1931 forlot den ynste sønnen til Mikkel, Birger Myhr, en god stilling som bankmann i Bergen for å flytte hjem og overta ledelsen av fabrikken.

Dette var en tung tid for alle – også for ullvarefabrikken. Det var vanskelig å skaffe råvarer og resevedeler til maskinene. Produksjonen var lav og maskinparken ble nedslitt.

Birger Myht var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Han ble arrestert seint i 1944 og enda opp på Espeland fangeleir, og deretter på Møllergata 19 i Oslo frem til krigen var slutt.

Arbeiderne på fabrikken viste enestående styrke og moral. Fabrikken ble drevet på beste vis av flinke folk som brydde seg om både arbeidsplassen og den fensla sjefen sin.

Etter krigen var det stor etterspørsel etter tekstiler, men fabrikken hadde problemer med å levere.

I denne perioden ble fabrikken bygd på og fikk doblet arealet.

I 1960-årene ble store deler av maskinparken byttet ut. Mange slitte, dårlige maskiner ble byttet ut med nyere tysk, engelsk og belgisk kvalitet. Noen av maskinene var fra rundt 1900, mens andre var nyere. Disse maskinene er fortsatt i bruk og er like gode den dag i dag.

Produksjonen og salget tok seg opp igjen og på denne tiden leverte fabrikken mye garn til andre bedrifter.

Veveriet ble lagt ned tidlig på 1960-tallet.

I 1954 kom 3. generasjon Gunnar Myhr inn i driften, og senere tok han også over ledelsen av fabrikken. Han utdannet seg til tekstilingeniør i Norrkøping i Sverige.

Det er nedgangstider i norsk tekstilindustri, og tekstilfabrikker blir lagt ned en etter en.

Ved Hillesvåg Ullvarefabrikk blir det tatt et valg om å rendyrke produksjonen. Fra slutten av 1970-tallet blir produksjonen konsentrert om håndarbeidsgarn og mindre om industrigarn som tidligere.

På 80-tallet var strikking populært og mange strikket fargerike og store gensere.

På 90-talet ble det et større utvalg av maskinstrikka klær til rimelige priser. Strikking ble umoderne og det merket Hillesvåg Ullvarefabrikk godt.

Det var mye fokus på kardet ull i denne perioden, og salget av ull til filting holdt bedriften igang.

Etter tusenårsskiftet tok interessen for strikking seg opp.

Internett ble en kilde til inspirasjon og læring. Dette gjorde strikking tilgjengelig for flere, og utrolig populært. Populære strikkere viste frem sine strikkegarderober i blogger og senere sosiale medier til et ivrig publikum. Noen begynte å desinge egne strikkeoppskrifter, utvalget av oppskriter ble større og stadig flere hev seg på trenden.

Under koronapandemien opplevde hele strikkebransjen et stort løft. «Alle» satt hjemme og lurte på hva de skulle gjøre, og for mange ble svaret strikking.

For Hillesvåg ble det starten på en ny reise, da den økte populariteten ga økte muligheter. Fabrikken fikk utfordringer med å levere etter den utrolige etterspørselen, og med det startet jobben med å utvikle bedriften for fremtidens generasjoner. Det kapitlet skrives fortsatt.